Alvene og skomakeren

Det var en gang en skomaker som arbeidet hardt og alltid prøvde å gjøre godt arbeid. Likevel ble han fattigere for hver uke som gikk. Til slutt eide han bare nok lær til ett eneste par sko.

En kveld skar han læret til i riktige biter og la dem på arbeidsbenken.

«I morgen står jeg tidlig opp og syr skoene,» sa han til kona.

Så gikk de og la seg.

Neste morgen sto et ferdig par sko på benken. Skomakeren tok dem opp og undersøkte hver søm. Stingene var små og jevne, og skoene var bedre laget enn noe han selv hadde sydd.

Samme dag kom en kunde inn. Skoene passet perfekt, og kunden betalte så godt at skomakeren kunne kjøpe lær til to nye par.

Han skar til læret om kvelden. Da han våknet, sto to ferdige skopar på benken.

Også disse ble solgt med en gang. Nå fikk han råd til lær for fire par. Slik fortsatte det. Det han la klart om kvelden, var ferdig sydd når solen sto opp.

Etter hvert hadde skomakeren og kona mat i skapet, ved til ovnen og nok penger til å hjelpe andre som kom til døren.

En kveld like før jul sa skomakeren:

«Jeg vil gjerne vite hvem som hjelper oss. Skal vi holde oss våkne i natt?»

Kona tente en liten lampe. De gjemte seg bak et forheng og ventet.

Da klokken slo tolv, kom to små alver inn gjennom vinduet. De hadde raske fingre, men nesten ingen klær. Med nåler, tråd og bittesmå hammere arbeidet de så fort at skomakeren knapt klarte å følge med. Før daggry sto alle skoene ferdige, og alvene forsvant.

«De har hjulpet oss mer enn noen andre,» hvisket kona. «Nå skal vi hjelpe dem.»

Hun sydde to små skjorter, jakker og bukser. Skomakeren laget to par bitte små støvler. På julekvelden la de gavene på arbeidsbenken i stedet for lær.

Ved midnatt kom alvene tilbake. Da de så klærne, lo de av glede. De kledde på seg, trampet fornøyd med de nye støvlene og danset rundt i verkstedet.

«Nå er vi blitt så fine at vi ikke trenger å lage sko lenger!» sang de.

Så danset de ut døren og kom aldri tilbake.

Men skomakeren og kona glemte dem ikke. De fortsatte å arbeide godt, dele det de kunne og huske at en gave blir enda bedre når den får vandre videre.