Tyskland · 6 min lesetid
Bymusikantene i Bremen
Det var en gang et esel som hadde båret tunge sekker for bonden sin i mange år. Nå var eselet blitt gammelt, og bonden mente at han ikke hadde bruk for det lenger.
Eselet skjønte at det var på tide å dra.
«Jeg går til Bremen,» tenkte det. «Der kan jeg bli bymusikant. Stemmen min er kanskje ikke vakker, men den er i hvert fall sterk.»
På veien møtte eselet en hund som lå og peste i veikanten.
«Hvorfor ser du så trist ut?» spurte eselet.
«Jeg er blitt gammel og klarer ikke å jakte som før,» svarte hunden. «Derfor vil ingen ha meg.»
«Bli med til Bremen! Jeg kan spille lutt, og du kan slå på tromme.»
Hunden syntes det var en glimrende plan og slo følge.
Litt senere møtte de en katt med hengende værhår.
«Hva har hendt med deg?» spurte de.
«Jeg vil heller ligge ved ovnen enn å jage mus hele natten,» sa katten. «Det var visst ikke populært hjemme.»
«Bli med oss til Bremen. Du kan synge om natten som ingen annen.»
Katten ble med.
Da de hadde gått et stykke til, hørte de en hane gale så høyt at løvet skalv.
«Hvorfor lager du slikt bråk?» spurte eselet.
«I morgen er jeg ikke lenger ønsket på gården,» svarte hanen. «Derfor galer jeg mens jeg ennå kan.»
«Bli med til Bremen. Du har akkurat den stemmen orkesteret vårt trenger.»
Så gikk de fire videre sammen.
Det var langt til Bremen, og ved solnedgang var de fortsatt midt i skogen. Eselet og hunden la seg under et stort tre. Katten klatret opp på en gren, og hanen satte seg helt i toppen.
Derfra fikk han øye på et lys mellom trærne.
De fulgte lyset og kom til et hus. Eselet kikket inn gjennom vinduet. Rundt et bord satt en flokk røvere med mat, drikke og sekker fulle av stjålne skatter.
De fire dyrene var sultne. Derfor la de en plan.
Eselet stilte seg med forbeina mot vinduskarmen. Hunden hoppet opp på ryggen til eselet, katten klatret opp på hunden, og hanen fløy opp på kattens hode.
Så begynte konserten.
Eselet skrytte, hunden bjeffet, katten freste og hanen gol. Samtidig stormet de gjennom vinduet så glasset klirret.
Røverne trodde et fryktelig skogvesen hadde kommet. De flyktet mellom trærne uten å se seg tilbake.
Dyrene satte seg ved bordet og spiste seg mette. Etterpå fant de gode steder å sove: Eselet i skuret, hunden bak døren, katten ved den varme peisen og hanen på en bjelke under taket.
Sent på natten våget én av røverne seg tilbake. Huset var mørkt og stille.
Han gikk bort til peisen for å tenne et lys. Der glødet kattens øyne. Røveren trodde det var to kullbiter og strakte fram en fyrstikk.
Katten klorte ham på hånden. Hunden bet ham i buksebeinet. Eselet sparket ham bak, og oppe fra bjelken gol hanen:
«Kykkeliky!»
Røveren løp tilbake til de andre.
«Det bor en fryktelig heks i huset!» ropte han. «Hun klorte meg, en mann med kniv tok tak i beinet mitt, et monster slo meg med en klubbe, og fra taket ropte en dommer at de skulle hente meg!»
Røverne våget aldri å vende tilbake.
De fire vennene likte seg så godt i huset at de glemte hele reisen til Bremen. Om de noen gang ble berømte musikere, vet ingen. Men sammen hadde de funnet både et hjem og en ny begynnelse.