Norge · 15 min lesetid
De tre kongsdøtrene i berget det blå
Det var en gang en konge og en dronning som ønsket seg barn mer enn noe annet. En dag kom en gammel kvinne til slottet og ba om litt mat. Hun så at kongen var trist, og spurte hva som var galt.
«Vi har ingen barn som kan arve riket etter oss,» svarte kongen.
«Dere skal få tre døtre,» sa kvinnen. «Men pass godt på dem. Før den yngste har fylt femten år, må ingen av dem gå ut under åpen himmel. Ellers vil en merkelig snøstorm ta dem.»
Kvinnens ord gikk i oppfyllelse. Dronningen fikk tre døtre, én hvert år. Kongen og dronningen var lykkelige, men de glemte aldri advarselen. Prinsessene fikk leke i store saler og lyse rom, men de måtte holde seg inne.
Like før den yngste skulle fylle femten, dro kongen og dronningen ut på tur. Solen skinte, hagen var full av blomster, og prinsessene ba vakten om å få gå ut en liten stund.
«Det kan umulig komme snø i slikt vær,» sa vakten til slutt. «Jeg blir med og passer på dere.»
Prinsessene løp ut og plukket blomster. Helt innerst i hagen oppdaget de en stor rose som var vakrere enn alle de andre. Da de bøyde seg for å plukke den, kom en tett snøstorm susende. Et øyeblikk senere var både stormen og de tre prinsessene borte.
Kongen sendte bud til hele landet: Den som fant døtrene hans, skulle få halve riket og velge én av prinsessene til kone. Mange dro ut for å lete, men ingen fant så mye som et spor.
Til slutt la en kaptein og en løytnant ut på leting. Dagen etter kom en ung soldat til slottet. Tre netter på rad hadde han drømt at han skulle finne prinsessene.
«Du er for sent ute,» sa kongen. «Kapteinen og løytnanten har allerede fått penger og utstyr til reisen.»
«Jeg trenger ikke penger,» svarte soldaten. «Gi meg bare mat i sekken, så går jeg i dag.»
Han fikk så mye kjøtt og annen mat som han klarte å bære. Etter noen timer tok han igjen de to offiserene. De lo da de hørte hva han skulle.
«Du kan få følge oss,» sa kapteinen. «Men hvis ikke vi finner prinsessene, gjør nok ikke du det heller.»
Et stykke inne i skogen valgte soldaten en smal sti i stedet for den brede veien. Kapteinen protesterte, men fulgte etter. Stien førte dem over myrer, mellom bratte fjell og fram til en lang trebro. Midt på broen sto en bjørn på bakbeina og sperret veien.
Soldaten kastet et kjøttstykke til bjørnen. Mens den spiste, gikk de trygt forbi. På den andre siden møtte de en løve. Den fikk en stor skinke, og slik kom de forbi den også.
Om kvelden fant de en praktfull, men tom gård. Rommene var varme og lyse, men det var ikke et menneske eller en matbit å se. Kapteinen og løytnanten hadde penger, men her var det ingen å kjøpe noe av. Soldaten delte maten sin med dem.
Neste dag dro kapteinen og soldaten på jakt, mens løytnanten ble igjen for å lage mat. Da de kom tilbake, lå løytnanten forslått ved porten. En bitteliten gammel mann med langt skjegg hadde bedt om en mynt. Han hadde mistet den på gulvet og bedt løytnanten plukke den opp. Da løytnanten bøyde seg, hadde den gamle slått ham med krykkene sine.
Kapteinen lo av ham. Dagen etter ble kapteinen hjemme, men nøyaktig det samme skjedde med ham.
Den tredje dagen var det soldatens tur. Da den gamle mannen ba om en mynt, svarte soldaten:
«Penger har jeg ikke, men du kan få mat. Først må du hjelpe meg å hogge ved.»
Soldaten hogg en dyp sprekk i en stor vedkubbe og holdt den åpen med en kile.
«Se ned i sprekken, så skal jeg vise deg hvordan man gjør det,» sa han.
Da det lange skjegget lå i sprekken, slo soldaten ut kilen. Skjegget satt fast. Den gamle prøvde å vri seg løs, men soldaten nektet å slippe ham før han fortalte hvor prinsessene var.
«Under en stor haug øst for gården ligger en steinhelle,» sa den gamle. «Under den er et dypt hull som fører gjennom vann og varme til verdenen under oss. Der holder bergtrollene prinsessene fanget.»
Soldaten slapp ham løs. Om kvelden fortalte han de andre hva han hadde fått vite.
Neste morgen fant de haugen og veltet steinhellen til side. De bandt sammen alle tauene på gården og festet en stor kurv i enden. Kapteinen ville prøve først, men da kaldt vann sprutet rundt ham i mørket, rykket han i tauet og ble dratt opp. Løytnanten kom forbi vannet, men snudde da han så flammer lenger nede.
Soldaten satte seg i kurven. Han lot seg senke gjennom både vannet og varmen, helt til han nådde bunnen. Først var det så mørkt at han ikke så hånden foran seg. Så oppdaget han et svakt lys langt borte.
Han fulgte lyset og kom ut i en merkelig verden med en gyllen sol, grønne marker og et stort slott. Inne i slottet hørte han en rokk som surret. I en sal av blankt kobber satt den eldste prinsessen og spant kobbertråd.
«Du må gå før trollet kommer!» hvisket hun. «Det har tre hoder.»
«Jeg har kommet for å hjelpe deg,» svarte soldaten.
Prinsessen viste ham et tungt sverd. Først klarte han ikke å løfte det. Men på veggen hang et horn med en styrkedrikk. Etter tre slurker kunne han svinge sverdet.
Snart ristet hele slottet. Trollet kom hjem og snuste med alle tre nesene.
«Her lukter det menneske!» brølte det.
Prinsessen fikk trollet til å legge hodene i fanget hennes. Da det sov, ga hun tegn til soldaten. Han stormet fram og jaget trollet ut av salen. Uten det magiske sverdet sitt turte det ikke å komme tilbake.
Den eldste prinsessen førte soldaten til en sølvsal, der søsteren hennes satt fanget. Trollet hennes hadde seks hoder og et enda tyngre sverd. Soldaten drakk seks slurker av styrkedrikken. Da trollet sovnet, tok han sverdet og jaget også dette trollet på flukt.
Til slutt kom de til en gullsal. Der satt den yngste prinsessen og spant gulltråd. Trollet hennes hadde ni hoder, og sverdet var så tungt at soldaten måtte drikke ni slurker før han kunne løfte det. Også dette trollet ble lurt til å sovne og jaget langt bort fra slottet.
De tre prinsessene var endelig fri. Den yngste tok en gullring fra fingeren og knyttet den fast i håret til soldaten, så hun alltid kunne kjenne ham igjen.
Ved hullet satte de én prinsesse om gangen i kurven. Kapteinen og løytnanten dro dem opp. Soldaten stolte ikke helt på de to. Før han selv satte seg i kurven, la han derfor en tung gullklump i den for å prøve dem.
Halvveis oppe kappet de tauet. Kurven falt og knuste mot berget. Kapteinen og løytnanten hadde planlagt å forlate soldaten og ta æren selv. De truet prinsessene til å tie og dro tilbake til slottet.
Kongen ble jublende glad for å få døtrene hjem. Kapteinen og løytnanten skrøt av at de hadde reddet dem. Men prinsessene var triste, og den yngste ville ikke velge noen av dem.
Nede i berget lette soldaten etter en annen vei ut. I et lite skap fant han en rusten fløyte. Da han blåste i den, kom tusenvis av fugler flygende.
«Hvordan kan jeg komme opp til jorda igjen?» spurte han.
Ingen av fuglene visste det. Men så kom moren deres, en ørn så stor at vingene laget vind over hele dalen.
«Jeg kan bære deg,» sa ørnen, «men den lange flyturen krever mye mat.»
Soldaten fylte to sekker. Hver gang ørnen gapte, ga han henne et stykke. De fløy gjennom den mørke sjakten, høyere og høyere, helt til dagslyset lå rundt dem. Ørnen satte ham trygt ned i nærheten av kongsgården.
Soldaten tok arbeid hos en gammel gullsmed. På slottet prøvde prinsessene å utsette bryllupet som kapteinen og løytnanten planla. De sa at de først måtte få tilbake det vakre gullspillet de hadde eid i berget.
Ingen gullsmed klarte å lage et slikt spill. Da blåste soldaten i fløyta. Ørnen hentet det ekte spillet fra gullsalen, og den gamle gullsmeden leverte det til kongen.
Prinsessene forsto straks at noen måtte ha vært nede i berget. De ba om å få møte gullsmedens nye hjelper.
Da soldaten kom inn i kongesalen, kjente den yngste prinsessen ham igjen. Hun løftet lua hans og viste kongen gullringen som fortsatt var knyttet i håret.
«Her er den som virkelig reddet oss,» sa hun.
Nå fortalte alle tre prinsessene sannheten. Kapteinen og løytnanten mistet stillingene sine og ble sendt langt bort fra kongsgården. Soldaten fikk belønningen kongen hadde lovet. Han og den yngste prinsessen giftet seg, og de tre søstrene kunne endelig gå fritt under åpen himmel.