Den stygge andungen

Det var sommer på landet. Kornet sto gult på jordene, engene var grønne, og rundt en gammel gård lå brede kanaler med blankt vann.

Under noen store blader hadde en and bygget rede. Nå begynte eggene å sprekke.

«Pip, pip!» lød det, og små gule hoder tittet fram.

Alle eggene åpnet seg bortsett fra ett. Det var større enn de andre og brukte svært lang tid.

Til slutt sprakk også det store egget. Ut kom en grå fugleunge med lange bein og store føtter.

«For en underlig andunge,» sa andemoren. «Men han svømmer godt. Da får han være med.»

Hun tok ungene med til andegården. Der var det mye bråk. Ender kvekket, høner kaklet, og en kalkun spradet omkring som om han eide hele verden.

De andre dyrene stirret på den grå ungen.

«Så stor han er!» sa en and.

«Og så rar!» sa en annen.

Snart begynte de å nappe i fjærene hans og jage ham bort fra maten. Til og med søsknene hans ønsket at han skulle forsvinne.

Andungen prøvde å gjøre seg liten, men det hjalp ikke. En dag løp han gjennom gjerdet og ut i den vide verden.

Han kom til en myr der villendene bodde. De syntes også han så merkelig ut, men lot ham være i fred. En morgen hørtes høye smell over sivet. Jegere var kommet. Andungen gjemte hodet under vingen mens hunder plasket gjennom vannet. En stor jakthund stanset rett foran ham, snuste – og løp videre.

«Jeg er visst så stygg at ikke engang hunden vil ha meg,» tenkte andungen.

Han vandret videre i vind og regn. Til slutt fant han en liten hytte der en gammel kone bodde sammen med en katt og en høne. Katten kunne krumme ryggen og male. Høna kunne legge egg. Begge mente derfor at de visste alt som var verdt å vite.

«Kan du legge egg?» spurte høna.

«Nei,» svarte andungen.

«Kan du male?» spurte katten.

«Nei.»

«Da bør du ikke ha så mange meninger,» sa de.

Men andungen lengtet etter å svømme. Han drømte om kaldt vann over ryggen og dype dykk ned mot bunnen.

«Jeg tror jeg må ut igjen,» sa han.

«Gjør som du vil,» svarte høna.

Høsten kom. Bladene ble gule og brune, og vinden rev dem av trærne. En kveld så andungen en flokk store, hvite fugler stige opp fra sjøen. De hadde lange halser og brede vinger. Med et mektig vingeslag fløy de mot varmere land.

Andungen hadde aldri sett noe så vakkert. Han visste ikke hva fuglene het, men han følte en merkelig lengsel etter dem.

Så kom vinteren. Vannet frøs rundt ham, og hver natt måtte han svømme for å holde en liten råk åpen. Til slutt ble isen for sterk. En bonde fant ham, brøt isen og bar ham hjem.

Barna ville leke med andungen, men han ble redd. Han flakset inn i melkespannet, videre ned i en tønne med mel og ut gjennom døren. Resten av vinteren gjemte han seg mellom siv og busker.

Endelig kom våren. Solen varmet, og vingene hans var blitt sterke. Da han løftet dem, bar de ham høyt over markene.

Han landet i en vakker hage med blomstrende trær. På vannet gled tre hvite svaner.

«Jeg flyr bort til dem,» tenkte han. «De jager meg sikkert vekk, men det er bedre enn å være alene.»

Han svømte mot svanene og bøyde hodet.

Da så han speilbildet sitt i vannet.

Den grå, klossete andungen var borte. I vannet lå en ung, hvit svane.

De andre svanene svømte rundt ham og strøk nebbene vennlig mot fjærene hans. Noen barn ved bredden kastet brødsmuler ut i vannet.

«Se, det har kommet en ny svane!» ropte de. «Og den er den vakreste av dem alle!»

Den unge svanen gjemte hodet under vingen. Han var lykkelig, men ikke stolt. Han husket hvor ensomt det hadde vært å bli dømt av dem som ikke visste hvem han var.

Han husket den ensomme tiden da alle kalte ham den stygge andungen. Nå visste han at andres stygge ord aldri hadde bestemt hvem han egentlig var.