Fiskeren og ånden

Det var en gang en gammel fisker som bodde sammen med familien sin ved havet. Hver morgen gikk han ned til stranden før solen sto opp. Han hadde en fast regel: Han kastet aldri nettet mer enn fire ganger på én dag.

En morgen kastet han nettet for første gang. Det var så tungt at han gled i den våte sanden mens han dro. Men da nettet kom opp, lå det bare et gammelt eselskinn i det.

Han reparerte en revne og kastet på nytt. Denne gangen fikk han en kurv full av søppel.

Tredje gang kom det opp steiner, skjell og gjørme.

«Én gang igjen,» sa fiskeren. «La den siste bli bedre enn de tre første.»

Han kastet nettet så langt han kunne. Da han dro det inn, fant han en tung kobberkrukke. Lokket var av bly og merket med et gammelt segl.

«Denne kan jeg i det minste selge,» tenkte han.

Han prøvde å riste krukken, men hørte ingenting. Med kniven løsnet han lokket.

Først skjedde det ingenting. Så steg en tynn stripe røyk opp. Røyken ble tykkere og mørkere. Den virvlet over stranden, strakte seg mot skyene og samlet seg til en enorm skikkelse.

Foran fiskeren sto en ånd som var høyere enn et tårn.

«Endelig fri!» tordnet ånden. «Gjør deg klar. Jeg skal ta livet av deg, men du får velge hvordan.»

Fiskeren skalv, men tvang stemmen til å være rolig.

«Hvorfor vil du skade den som slapp deg fri?»

Ånden fortalte at han hadde vært fanget i krukken i mange hundre år. De første hundre årene lovet han rikdom til den som fant ham. De neste hundre lovet han skatter og tre ønsker hver dag. Men ingen kom.

Til slutt ble han så bitter at han lovet å straffe den som åpnet krukken.

Fiskeren tenkte raskt.

«Før jeg velger, må jeg vite om du snakker sant,» sa han. «Du er jo større enn hele krukken. Hvordan kunne du være inni den?»

«Tror du meg ikke?» brølte ånden.

«Jeg tror bare det jeg ser.»

Ånden løste seg opp i røyk. Røyken sank ned, stripe etter stripe, til alt var inne i kobberkrukken.

«Nå ser du det!» lød stemmen innenfra.

Fiskeren grep blylokket og presset det på plass.

«Ja,» sa han. «Nå ser jeg det svært tydelig.»

Krukken ristet i sanden.

«Slipp meg ut!» ropte ånden. «Jeg spøkte bare!»

«Det var ingen god spøk.»

Fiskeren løftet krukken og gikk mot vannet.

«Vent!» ropte ånden. «Hvis du slipper meg fri, lover jeg å hjelpe deg. Denne gangen er løftet ekte.»

Fiskeren stolte ikke på ham med en gang. Han fikk ånden til å love tre ganger at han ikke skulle skade ham. Først da åpnet han lokket.

Røyken steg opp igjen. Ånden viste seg, men nå var stemmen roligere.

Han førte fiskeren bort fra stranden, over en høyde og ned i en skjult dal. Midt i dalen lå en innsjø som fiskeren aldri hadde sett før. I vannet svømte hvite, røde, blå og gule fisker.

«Kast nettet én gang,» sa ånden. «Ta fangsten til sultanens slott. Du vil få mer enn nok til familien din. Men kom bare én gang om dagen.»

Så trampet ånden i bakken og forsvant i en sky av støv.

Fiskeren kastet nettet og fikk fire fisker, én i hver farge. På slottet ble alle forundret over dem, og sultanen betalte ham godt.

Fiskeren dro hjem med mat og penger. Han glemte aldri krukken, den mørke røyken eller hvor nyttig det kan være å stille ett ekstra spørsmål når noe virker umulig.