Hvorfor solen og månen bor på himmelen

For lenge siden bodde solen og månen på jorden. De hadde et hus sammen, og vannet var solens gode venn.

Solen besøkte vannet ofte. Han satt ved bredden, snakket med bølgene og hilste på fiskene. Men vannet kom aldri på besøk tilbake.

«Hvorfor besøker du aldri huset mitt?» spurte solen en dag.

«Huset ditt er altfor lite,» svarte vannet. «Hvis jeg kommer, må alle som bor hos meg få bli med. Fiskene, krabbene, skilpaddene og alle de andre trenger mye plass.»

«Jeg skal bygge et større hus,» lovet solen.

Han fortalte månen om planen. Sammen bygde de et enormt hus med høye vegger, brede rom og en stor gårdsplass.

Da alt var ferdig, inviterte de vannet.

Vannet kom til porten.

«Er det trygt at vi går inn?» spurte det.

«Ja, kom inn!» svarte solen og månen.

Vannet strømmet inn, og fiskene svømte etter. Snart nådde vannet dem til knærne.

«Er det fortsatt plass til flere?» spurte vannet.

«Ja da!» svarte solen.

Flere bølger, fisker og vanndyr kom inn. Vannet steg til livet, så til skuldrene. Solen og månen klatret opp på taket.

«Skal resten også komme?» spurte vannet.

Solen og månen hadde lovet plass til alle, så de svarte ja.

Da steg vannet over taket. Solen og månen måtte klatre høyere og høyere, helt opp på himmelen.

Der har de bodd siden. Solen lyser om dagen, månen lyser om natten, og vannet dekker fremdeles store deler av jorden under dem.