Keiserens nye klær

Det var en gang en keiser som var så glad i nye klær at han brukte nesten alle pengene sine på dem. Han brydde seg lite om soldater, teater eller turer i skogen. Det eneste han virkelig likte, var å vise fram et nytt antrekk.

Keiseren skiftet klær mange ganger om dagen. Folk pleide å si at han var i garderoben, slik de ellers sa at en konge satt i rådsmøte.

En dag kom to bedragere til byen. De sa at de var vevere og kunne lage verdens vakreste stoff. Fargene skulle være mer strålende enn noen hadde sett før. Men stoffet hadde også en merkelig egenskap: Det var usynlig for mennesker som ikke var kloke nok til jobben sin.

«For et nyttig stoff!» tenkte keiseren. «Da kan jeg finne ut hvem som er dyktige, og hvem som bare later som.»

Han ga veverne gull, silke og et stort rom på slottet. Bedragerne satte opp to vevstoler og lot som de arbeidet, selv om det ikke var en eneste tråd på vevene. Alt gullet og all silken gjemte de i sine egne kofferter.

Etter noen dager sendte keiseren sin eldste minister for å se hvordan arbeidet gikk.

Ministeren stirret på de tomme vevstolene.

«Jeg ser ingenting,» tenkte han. «Betyr det at jeg ikke er klok nok? Det må ingen få vite.»

«Er ikke mønsteret vakkert?» spurte den ene bedrageren.

«Og legg merke til fargene!» sa den andre.

«Strålende,» svarte ministeren. «Virkelig utsøkt.»

Snart ble flere sendt for å se. Ingen kunne se noe, men alle roste stoffet. Ingen våget å være den første som innrømmet at vevstolene var tomme.

Til slutt kom keiseren selv.

Han så og så.

«Hva er dette?» tenkte han. «Jeg ser jo ingenting! Er jeg ikke skikket til å være keiser?»

Men høyt sa han: «Praktfullt! Jeg er svært fornøyd.»

Hele følget nikket og ropte at stoffet var enestående. De rådet keiseren til å bruke de nye klærne i den store paraden gjennom byen.

Natten før paraden lot bedragerne som de klippet med store sakser og sydde med nåler uten tråd. Om morgenen holdt de armene fram som om de bar en skjorte, bukser og en kappe.

«Klærne er lette som spindelvev,» sa de. «Man skulle nesten tro man ikke hadde noe på seg.»

Keiseren tok av seg klærne. Bedragerne lot som de kledde på ham, plagg for plagg. Hoffolkene bøyde seg ned og lot som de løftet det lange slepet.

Så gikk paraden ut i gatene.

Alle hadde hørt om det magiske stoffet. Derfor ropte folk at keiserens klær var fantastiske, selv om ingen kunne se dem.

Da lød en klar stemme fra mengden:

«Men han har jo ingenting på seg!»

Det var et barn som hadde sagt det.

Ordene gikk fra person til person. Først som en hvisking, så høyere:

«Han har jo ingenting på seg!»

Til slutt lo hele byen. Keiseren kjente at de hadde rett, og ansiktet hans ble varmt. Likevel rettet han ryggen og gikk videre, mens hoffolkene fortsatte å bære et slep som ikke fantes.