Kverna som maler på havets bunn

En gang i gamle dager var det to brødre. Den ene var rik, og den andre var fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige verken mat eller brød i huset. Derfor gikk han til broren og ba om litt julemat. Den rike broren var gjerrig og ble slett ikke glad for besøket.

«Vil du gjøre det jeg ber deg, skal du få en hel fleskeskinke,» sa han. Det lovte stakkaren på flekken og takket til.

«Der har du den. Gå så rett til djevelens hus!» sa den rike og kastet skinka til ham.

«Ja, det jeg har lovt, får jeg holde,» sa den andre, han tok skinka og la av sted.

Han gikk hele dagen. Da det ble mørkt, kom han til et sted der det lyste varmt fra vinduene. Ute i vedskjulet sto en gammel mann med langt hvitt skjegg og hogg juleved.

«God kveld!» sa mannen med skinka.

«God kveld! Hvor skal du så sent?» spurte den gamle mannen.

«Jeg skal til djevelens hus, hvis jeg er på rett vei,» svarte den fattige mannen.

«Du har gått riktig. Det er her,» sa den gamle. «Når du kommer inn, vil alle prøve å kjøpe skinka, for slik mat får de sjelden. Men ikke selg den for penger. Be om den lille håndkverna som står bak døra. Når du kommer ut igjen, skal jeg lære deg hvordan du stanser den. Kverna kan være nyttig til nesten alt.»

Mannen takket for rådet og banket på hos djevelen, som også ble kalt fanden i gamle eventyr.

Inne i berget skjedde akkurat det den gamle hadde sagt. Store og små djevler flokket seg rundt skinka og bød over hverandre.

«Kona mi og jeg skulle egentlig spise den til jul,» sa mannen. «Hvis dere skal få den, vil jeg ha håndkverna bak døra.»

Den gamle djevelen ville nødig gi fra seg kverna. Han prutet lenge, men mannen sto på sitt. Til slutt byttet de skinka mot kverna.

Ute på gården lærte den gamle vedhoggeren ham de riktige ordene for å stanse kverna. Så skyndte mannen seg hjem. Likevel slo klokken tolv før han kom fram.

«Hvor har du vært?» spurte kona. «Jeg har ventet og ventet, og vi har ikke engang ved til å koke julegrøten.»

«Veien var lang, men nå skal du se!» sa mannen. Han satte kverna på bordet og ba den først male fram lys, så en duk og deretter mat, drikke og alt de trengte til jul. Kverna gjorde akkurat som han sa.

Kona sperret opp øynene og ville vite hvor kverna kom fra. Det ville mannen ikke fortelle. Kverna laget mat, drikke og alt annet de trengte gjennom hele jula. Den tredje dagen inviterte de vennene sine til fest.

Da den rike broren så alt det som var i gjestebudsgården, ble han både harm og vill, for han kunne ikke unne bror sin noe. «Om julekvelden var han så nødig at han kom til meg og ba om litt i Guds navn, og nå gjør han et lag som han skulle være både greve og konge,» sa han.

«Men hvor i heite helvete har du fått all rikdommen din fra, du?» sa han til broren.

«Bak døra,» sa han som eide kverna, han brydde seg ikke om å gjøre ham noen regnskap for det, han.

Men ut på kvelden, da han hadde fått litt i hodet, kunne han ikke bare seg, da kom han frem med kverna. «Der ser du den som har skaffet meg all rikdommen!» sa han, og så lot han kverna male både det ene og det andre.

Den rike broren ville absolutt ha kverna. Til slutt fikk han kjøpe den for tre hundre daler (en gammel type penger), men den fattige broren skulle beholde den fram til sommeren. Da sommeren kom, fikk den rike kverna. Han hadde vært så utålmodig at han hadde glemt å spørre hvordan den skulle stanses.

Den rike fikk kverna hjem om kvelden. Neste morgen ba han kona gå ut til dem som arbeidet på jordet. Han skulle lage formiddagsmaten, som før ble kalt dugurd.

Da det nærmet seg matpause, satte han kverna på kjøkkenbordet.

«Mal sild og tynn grøt, og gjør det fort!» sa han.

Kverna fylte først alle fat og boller. Så rant silda og grøten ut over kjøkkengulvet. Mannen vridde og fiklet med kverna, men han visste ikke hva han skulle si for å stanse den. Snart sto grøten høyt oppover veggene. Han fikk så vidt åpnet døra og løp ut mens sild og grøt fosset etter ham over gården og jordene.

Ute på jordet syntes kona det tok lang tid før maten var ferdig.

«Vi får gå hjem og hjelpe ham,» sa hun til de andre.

De gikk hjemover. I bakken møtte de en hel flom av sild, grøt og brød, med mannen løpende foran.

«Pass dere så dere ikke drukner i grøten!» ropte mannen. Han løp rett til broren og ba ham stanse kverna med en gang.

«Hvis den maler en time til, blir hele bygda fylt av sild og grøt!»

Broren stanset kverna, men den rike måtte betale tre hundre daler til for hjelpen.

Senere kom en skipskaptein for å se kverna. Han spurte om den kunne lage salt. Det kunne den. Kapteinen ville kjøpe den, for da slapp han å seile langt for å hente salt. Til slutt fikk han kjøpe kverna for mange tusen daler.

Kapteinen skyndte seg til skipet. Han glemte også å spørre hvordan kverna skulle stanses.

Ute på havet satte han den på dekket.

«Mal salt, og gjør det fort!» sa han.

Kverna malte så saltet sprutet. Da skipet var fullt, prøvde kapteinen å stoppe den. Men uansett hva han gjorde, fortsatte kverna. Salthaugen vokste til skipet ble for tungt og sank.

Kverna står fremdeles på havets bunn og maler, sier eventyret. Og det er derfor havet er salt.