Momotaro, gutten fra ferskenen

For lenge siden bodde en gammel mann og en gammel kvinne i et lite hus i Japan. Hver morgen gikk mannen opp i åsene for å slå gress, mens kvinnen arbeidet hjemme og stelte den lille rismarken.

En varm sommerdag gikk kvinnen ned til elven for å vaske klær. Mens hun skylte et tøystykke, fikk hun se noe stort og rosa som duppet i strømmen.

Det var den største ferskenen hun noen gang hadde sett.

Hun dro den opp av vannet og bar den hjem. Da mannen kom tilbake, satte de ferskenen midt på bordet.

Men før de rakk å finne fram en kniv, sprakk frukten med et lite smell. Inni satt en frisk og smilende gutt.

«Ikke vær redde,» sa gutten. «Jeg er sendt hit for å være barnet deres.»

De kalte ham Momotaro, som betyr ferskengutten.

Momotaro vokste fort. Han var sterk, men brukte aldri styrken til å være slem. Han hjalp de gamle med arbeidet og lyttet når de fortalte historier.

En dag hørte han om en ø langt ute i havet. Der bodde en flokk oni – ville trollskapninger – som hadde tatt skatter og mat fra landsbyene langs kysten.

«Jeg vil reise til øya og be dem levere alt tilbake,» sa Momotaro.

Den gamle kvinnen bakte de beste hirsebollene sine og la dem i en pose. Den gamle mannen ga Momotaro et kort sverd, et pannebånd og en liten fane.

På veien møtte han en hund.

«Hvor skal du?» spurte hunden.

«Til oni-øya.»

«Hva har du i posen?»

«Verdens beste hirseboller. Du får én hvis du vil bli med og hjelpe.»

Hunden spiste bollen og slo følge.

Lenger framme møtte de en ape. Den fikk også en hirsebolle og ble med. Til slutt kom en fasan flygende ned fra et tre. Etter én bolle var også den med i følget.

Hunden, apen og fasanen kranglet først om hvem som var viktigst. Momotaro fikk dem til å stoppe.

«På øya trenger vi hundens mot, apens klatreevner og fasanens skarpe blikk. Ingen av oss klarer dette alene.»

Ved kysten fant de en båt og seilte over det blå havet. Fasanen fløy i forveien og fant festningen til oniene. Den hadde høye murer og en tung port.

Fasanen fløy over muren og distraherte vaktene. Apen klatret opp og åpnet porten fra innsiden. Hunden løp først inn, og Momotaro fulgte etter.

Det ble et voldsomt spetakkel. Oniene brølte og trampet, men de fire vennene arbeidet sammen. Fasanen nappet i hjelmene, apen tok nøklene, hunden jaget vaktene i ring, og Momotaro møtte lederen deres.

Til slutt la oni-lederen klubben ned.

«Vi gir oss,» sa han. «Vi skal levere tilbake alt vi har tatt og aldri plage landsbyene igjen.»

De åpnet skattkamrene. Der lå sekker med ris, vakre stoffer, gull, sølv og ting som hadde vært savnet i mange år.

Momotaro og vennene lastet skattene i båten og seilte hjem. Alt ble gitt tilbake til dem det tilhørte.

Den gamle mannen og den gamle kvinnen sto på stranden og ventet. Momotaro løp dem i møte, mens hunden bjeffet, apen hoppet og fasanen fløy i sirkler over hodene deres.

Siden levde de godt sammen. Og når noen spurte hvordan Momotaro hadde klart å beseire en hel festning, svarte han alltid:

«Jeg gjorde det ikke alene.»