Prinsessen på erten

Det var en gang en prins som ønsket å gifte seg med en prinsesse. Men hun måtte være en virkelig prinsesse, sa han. Derfor reiste han verden rundt for å finne henne.

Prinsen møtte mange prinsesser. Alle hadde kroner, fine kjoler og lange rekker med tjenere. Likevel var det alltid noe som gjorde ham usikker. Var de virkelig prinsesser, eller bare veldig flinke til å se slik ut?

Til slutt reiste han hjem alene. Han var ganske motløs.

En kveld brøt det løs et voldsomt uvær. Lynet blinket, tordenen rullet, og regnet trommet mot slottstaket. Midt i alt bråket banket det på byporten.

Utenfor sto en ung kvinne. Vannet rant fra håret hennes, kjolen var tung av regn, og skoene laget små dammer på steingulvet.

«Jeg er en prinsesse,» sa hun.

Den gamle dronningen så nøye på gjesten, men sa ingenting. I stedet gikk hun til soverommet. Hun tok av alt sengetøyet og la en eneste liten ert nederst i sengen. Over erten stablet hun tjue madrasser og tjue myke dyner.

Der skulle den fremmede prinsessen sove.

Neste morgen spurte dronningen hvordan hun hadde hatt det.

«Forferdelig,» svarte prinsessen. «Jeg har nesten ikke lukket øynene. Det lå noe hardt i sengen, og nå er jeg øm over hele kroppen.»

Da forsto de at hun måtte være en virkelig prinsesse. Bare en ekte prinsesse kunne merke en liten ert gjennom alle madrassene og dynene.

Prinsen ble glad, og prinsessen ville gjerne bli kjent med ham. Erten ble lagt i slottets skattekammer, der den kanskje ligger den dag i dag – hvis ingen har tatt den.