Rapunsel

Det var en gang et ektepar som lenge hadde ønsket seg et barn. Bak huset deres lå en hage med sjeldne urter og vakre blomster. Hagen tilhørte en trollkvinne, og rundt den sto en høy mur.

En dag fikk kona øye på frisk rapunsel som vokste i hagen. Bladene så så grønne og sprø ut at hun ikke klarte å tenke på noe annet.

Om kvelden klatret mannen over muren og plukket en håndfull. Men neste gang han kom, sto trollkvinnen og ventet.

«Hvordan våger du å stjele fra hagen min?» spurte hun.

Mannen ba om unnskyldning og fortalte hvorfor han hadde kommet.

«Du kan få så mye rapunsel du vil,» sa trollkvinnen, «men barnet dere venter, skal bli mitt.»

Mannen var redd og lovet mer enn han burde. Da barnet ble født, kom trollkvinnen og hentet den lille jenta. Hun kalte henne Rapunsel.

Rapunsel vokste opp og fikk langt, gyllent hår. Da hun fylte tolv år, førte trollkvinnen henne til et tårn langt inne i skogen. Tårnet hadde verken dør eller trapp, bare et lite vindu høyt over bakken.

Når trollkvinnen ville opp, stilte hun seg nedenfor og ropte:

«Rapunsel, Rapunsel, slipp håret ditt ned!»

Da festet Rapunsel håret rundt en krok og lot den lange fletten falle ned langs tårnveggen. Trollkvinnen klatret opp.

Rapunsel var trygg i tårnet, men svært ensom. Hun sang for fuglene og lot stemmen fly mellom trærne.

En dag red en ung prins gjennom skogen. Han hørte sangen og stanset. Stemmen var så klar og vakker at han kom tilbake neste dag, og dagen etter det.

Til slutt fikk han se trollkvinnen rope til tårnet og klatre opp etter fletten.

Da det var blitt mørkt, stilte prinsen seg under vinduet.

«Rapunsel, Rapunsel, slipp håret ditt ned!»

Fletten falt. Prinsen klatret opp.

Rapunsel ble først redd, for hun hadde aldri møtt andre enn trollkvinnen. Men prinsen snakket vennlig og fortalte om verden utenfor: markeder fulle av lukter, elver som glitret i solen og stier som fortsatte helt til havet.

Han kom tilbake mange ganger. Sammen la de en plan. Hver gang skulle prinsen ta med en bunt silketråd. Rapunsel ville knyte trådene sammen til en stige, slik at hun kunne klatre ned.

Men før stigen var ferdig, oppdaget trollkvinnen hemmeligheten.

I raseri klippet hun av Rapunsels lange flette og førte henne til en fjern del av skogen. Der måtte Rapunsel klare seg selv.

Samme kveld kom prinsen til tårnet. Trollkvinnen festet den avklipte fletten i kroken og lot ham klatre opp.

«Rapunsel er borte,» sa hun. «Du finner henne aldri.»

Prinsen ble så fortvilet at han mistet taket og falt ned i tornebuskene. Han overlevde, men tornene skadet øynene hans. Nå kunne han ikke se veien hjem.

I lang tid vandret han gjennom skogen. Han levde av bær og drakk fra bekker mens han lyttet etter stemmen han kjente.

En vårmorgen hørte han sang mellom trærne.

«Rapunsel!» ropte han.

Hun kom løpende. Da hun så at han var skadet, gråt hun og holdt rundt ham. To av tårene hennes falt på øynene hans. Plutselig kunne han skimte lyset mellom bladene. Litt etter litt kom synet tilbake.

Sammen fant de veien ut av skogen. Rapunsel fikk se elvene, markedene og til slutt havet. Ingen stengte henne inne igjen, og håret hennes fikk vokse akkurat så langt eller kort som hun selv ønsket.