De tre filtrene

En morgen satt en gammel lærer under et oliventre. Folk i byen kom ofte til ham med store og små spørsmål.

Plutselig løp en gutt inn på plassen.

«Du må høre hva jeg nettopp fikk vite om vennen din!» sa gutten. Han var så ivrig at ordene nesten snublet over hverandre.

Læreren løftet hånden vennlig.

«Vent litt. Før du forteller det, kan vi sende ordene gjennom tre filtre.»

«Filtre?» spurte gutten.

Læreren tok fram tre små sikter som lå på bordet.

«Det første filteret er sannhet. Vet du helt sikkert at det du vil si, er sant?»

Gutten så ned.

«Nei. Jeg hørte det bare av en annen.»

«Da prøver vi filter nummer to: vennlighet. Er det du vil fortelle, noe godt eller vennlig om personen?»

«Nei,» svarte gutten stille. «Det er egentlig ganske slemt.»

«Vi har ett filter igjen,» sa læreren. «Er det nyttig? Hjelper det meg eller noen andre å høre dette?»

Gutten tenkte seg godt om.

«Nei. Det hjelper ingen.»

Læreren smilte.

«Da trenger ikke de ordene å reise videre.»

Gutten nikket. På vei hjem møtte han en venn som var på vei for å fortelle det samme ryktet videre.

«Vent litt,» sa gutten. «Er vi sikre på at det er sant? Er det vennlig? Og er det nyttig?»

De to ble stående og tenke. Så lot de ryktet stoppe hos dem og fant på noe hyggelig å gjøre i stedet.

Fortellingen blir ofte kalt «Sokrates’ tre filtre». Vi vet ikke om Sokrates noen gang fortalte den, men spørsmålene kan fortsatt være gode å bruke før vi deler noe om andre.