Soria Moria slott

Det var en gang en gutt som het Halvor. Som liten ville han helst sitte ved peisen og grave i asken. Foreldrene prøvde å lære ham mange slags arbeid, men hver gang rømte han hjem igjen.

En dag kom en kaptein forbi og spurte om Halvor ville bli med til sjøs og se fremmede land. Det ville han gjerne.

De seilte lenge. Så kom en voldsom storm og drev skipet mot en ukjent kyst. Da havet ble rolig, fikk Halvor lov til å gå i land. Han lovet å komme tilbake når vinden begynte å blåse.

Halvor fulgte en bred vei gjennom et vakkert, tomt landskap. Mot kvelden fikk han øye på et slott som skinte langt borte. Selv om han var både sulten og litt redd, gikk han videre.

På slottet fant han et praktfullt kjøkken med gryter av gull og sølv. I rommet ved siden av satt en prinsesse.

«Du må gå!» sa hun. «Her bor et troll med tre hoder.»

Halvor nektet. Først fikk han mat. Så viste prinsessen ham et stort sverd og en flaske med styrkedrikk. Halvor tok en slurk og kunne plutselig løfte sverdet.

Da trollet kom, stilte Halvor seg i veien. Det magiske sverdet blinket, og med et brak forsvant trollet i en sky av røyk.

Prinsessen takket ham, men fortalte at de to søstrene hennes satt fanget på hvert sitt slott. Halvor lovet å hjelpe dem også.

Neste morgen gikk han til det andre slottet. Der bodde et troll med seks hoder. Den andre prinsessen ga ham styrkedrikk, og Halvor brukte sverdet. Også dette trollet forsvant i en sky av røyk.

På det tredje slottet ventet den yngste prinsessen. Trollet der hadde ni hoder og var det største av dem alle. Kampen ble lang, men Halvor holdt fast på motet. Til slutt blinket sverdet, og det siste trollet var borte.

De tre prinsessene flyttet sammen på Soria Moria slott. Halvor fikk bo der med dem, og den yngste prinsessen og han ble spesielt glade i hverandre.

Likevel savnet Halvor foreldrene sine. Prinsessene ga ham en ring som kunne oppfylle et reiseønske.

«Du kan ønske deg hjem og tilbake,» sa de. «Men ikke si navnene våre eller ønsk at vi skal komme etter. Da kan ringen miste kraften.»

Halvor tok på seg fine klær og ønsket seg hjem. På et øyeblikk sto han utenfor den lille stua til foreldrene.

De kjente ham ikke igjen. De trodde den staselige gjesten var en prins og sa at de ikke hadde noe fint nok å tilby ham. Men Halvor ba om å få sitte ved peisen.

Der begynte han å grave i asken, akkurat som før. Da kjente foreldrene ham igjen, og gleden ble enorm.

Snart ville folk på nabogården se den hjemvendte gutten. Noen av jentene der hadde ertet Halvor da han var liten. Nå ble de svært overrasket over hvor modig og flott han var blitt.

Halvor ville fortelle om prinsessene. Han ble så ivrig at han glemte advarselen.

«Den yngste prinsessen er vakrere enn både solen og månen. Om hun bare var her, skulle dere fått se!» sa han.

I samme øyeblikk sto alle tre prinsessene foran ham.

Den yngste forsto at Halvor hadde brutt løftet. Ved et grønt vann lot hun ham sovne med hodet i fanget sitt. Så tok hun den magiske ringen, ga ham en vanlig ring i stedet og ønsket seg tilbake til Soria Moria slott sammen med søstrene.

Da Halvor våknet, var de borte. Han ble fortvilet, men bestemte seg for å finne dem igjen.

Han kjøpte en hest og reiste gjennom skog og over fjell. Etter flere dager fant han en liten hytte. Der bodde en gammel kone som kunne snakke med månen og vinden.

«Vet månen veien til Soria Moria slott?» spurte Halvor.

Den gamle kona ropte på månen, men månen hadde bare sett slottet gjennom en sky og kjente ikke veien.

«Da spør vi Vestenvinden,» sa hun.

Mens de ventet, byttet Halvor hesten mot et par sjumilsstøvler. De lot ham ta kjempelange skritt.

Snart kom Vestenvinden susende så veggene knaket.

«Jeg kjenner veien,» sa vinden. «Jeg skal dit for å tørke klærne til et bryllup. Følg etter så fort du kan!»

Halvor løp etter med sjumilsstøvlene. De fór over åser, fjell og daler. Til slutt pekte Vestenvinden mot noen jenter som vasket festklær.

«Følg veien derfra,» sa vinden. «Da finner du slottet.»

Da Halvor nærmet seg Soria Moria slott, så han at det skulle være bryllup. Den yngste prinsessen skulle gifte seg med en annen, for hun trodde Halvor aldri ville finne veien tilbake.

Halvor var støvete etter den lange reisen. Han holdt seg derfor i bakgrunnen til gjestene skulle skåle for bruden.

Da begeret kom til ham, slapp han den vanlige ringen oppi. Det var ringen prinsessen hadde gitt ham ved vannet.

Prinsessen fikk øye på ringen og reiste seg.

«Hvem fortjener å stå ved min side?» spurte hun. «Den som reddet oss, eller den som bare kom til bryllupet?»

Alle var enige om at den som hadde reddet prinsessene, fortjente plassen.

Halvor vasket bort reisestøvet og tok på seg de fine klærne sine. Da den yngste prinsessen så ham, smilte hun.

«Der er den rette!» ropte hun.

Så holdt Halvor og prinsessen bryllup på Soria Moria slott. Halvor hadde funnet veien tilbake – denne gangen med tålmodighet, mot og hjelp fra andre.